AAVE-pris

Noen misoppfatninger og paradokser i DeFi-utlån: Utlån er basert på tillit. Dette er den selvinnlysende sannheten som bankvesenet er bygget på. Å miste tillit betyr å tape kapital, og det kan føre til bankløp eller systemiske kollapser. Måten å bevare tillit på er å skape et system som er grunnleggende risikovillig gjennom hele forsyningskjeden. Ignorer denne regelen, og du er effektivt i bransjen med risikotaking, som er mer beslektet med dagens hedgefond. DeFi-utlånsprotokoller følger de samme grunnleggende prinsippene som bank. Den grunnleggende forskjellen mellom tradisjonelle finans- og DeFi-utlånssystemer er at utlånsprotokoller koder tillitsmekanismer inn i koden av grunner som forbedring av automatisering, kapitaleffektivitet og likviditetstilførsel osv. Noen mennesker har en feilaktig idé om at hvis en utlånsprotokoll fikser parametere rundt tillit, vil det på en eller annen måte forbedre tilliten. Selvfølgelig gir dette ikke mening siden du bare flytter tillit fra ett sted til et annet. Fra ett markedsnivå til et annet, men egentlig ikke forbedre tillitsforutsetningene, faktisk i det hele tatt. Du kan heller ikke stole på helt uforanderlige systemer på dynamiske markedsplasser som utlån og lån. Dette er grunnen til at det heller ikke fungerer å sammenligne utlånsprotokoller med AMM-er. Tradere på AMM-er er ikke avhengige av pågående tillit; Transaksjonene deres er engangshandler, mens låntakere og långivere opprettholder et forhold til gjelden er tilbakebetalt. Å bruke uforanderlige parametere betyr at systemet ikke kan tilpasse seg endrede markedsforhold, og finansmarkedene er ingenting om ikke dynamiske. Det er relativt enkelt å kjøre uforanderlig modell i oppgangssyklusen, men bjørnemarkeder er der den sanne motstandskraften testes ut. Nå, tilbake til ideen om å flytte tillit fra ett sted til et annet. Siden tillit alltid eksisterer i utlån, og de fleste markeder sannsynligvis vil stole på et visst nivå av menneskelig involvering, er det virkelige spørsmålet: på hvilket nivå og under hvilke omstendigheter bør denne involveringen skje? I isolerte utlånsprotokoller som Aave skjer beslutningstaking på det laveste nivået, nær markedene. Dette har fordeler, for eksempel å sikre at parameterbeslutninger forblir på linje med protokollens risikorammeverk på en ikke-konfliktfylt måte. Risikoforvaltere betales faste gebyrer for å beskytte protokollen. Hvis de mislykkes, blir de erstattet, som vi har sett før. I design der menneskelig involvering flyttes høyere opp og risikokuratorer stimuleres basert på fondsresultater, kan det dukke opp skjulte problemer som er svært skadelige for systemet. For det første er ideen om risikokuratering som isolasjon misvisende. Selv om markedene kan være atskilt, deler risikokuratorer ofte likviditet på tvers av markeder ved å levere til de samme markedene og blande strategier. Dette betyr at brukere kan bli eksponert for den svakeste kuratoren eller markedet i systemet, uten begrenset beskyttelse. For eksempel: Kurator A leverer likviditet til markedene B og C, mens kurator D leverer likviditet til markedene C og E. Hvis marked E mister tilliten, for eksempel gjennom en depeg-hendelse som xUSD eller deUSD, kan det utløse et bankløp fra marked E, øke utnyttelsen til 100 % og skape et kappløp om uttak og til og med full insolvens. Samtidig forårsaker LP-er som trekker seg fra de kuraterte hvelvene et nytt bankløp på hvelvnivå, noe som betyr at markedene B og C også påvirkes. Som et resultat ville kurator As LP-er, selv de som abonnerte på mindre risikable strategier, også bli påvirket, noe som intensiverte likviditetssmitten, selv om de ikke tilførte likviditeten til det problematiske markedet, noe som skapte protocl-omfattende bankløp. Dette er min største bekymring med denne typen designmodell: det fører til smittsomme likviditetseffekter som bryter tilliten mens jeg markedsfører en slags risikoisolasjon, som i virkeligheten ikke eksisterer. Det er spesielt problematisk for RWA-er, som krever større isolasjon på grunn av deres spesifikke egenskaper. Problemet forverres når man vurderer kuratorinsentiver. DeFi-risikostrategier er svært kommersielle. Utlån mot ETH eller BTC er ikke spesielt lønnsomt eller spennende for degens. Så kuratorer går ofte på offensiven og legger til nye typer sikkerhet, noen ganger uprøvd eller dårlig forstått. Andre kuratorer skynder seg deretter å kopiere og allokere kapital til disse nye markedene. Det blir et fartsløp for å fange belønning på bekostning av ekstra risiko, omtrent som hedgefond i dag oper. Det er spesielt problematisk for integratorer som ønsker å kjøre sine egne strategier, vel vitende om at de vil bli blandet med strategier som drives av mer risikofylte hvelvkuratorer, noe som gjør integrasjoner mer utfordrende. Også denne designen kommer på bekostning av likviditetssegregering, uten å virkelig forbedre eller isolere risiko, samtidig som den introduserer potensiell systemisk smitte på hvert bankløp. Gitt den tillatelsesløse naturen, vil vi se flere hendelser med smitte spre seg. Det er viktig for alle å forstå mekanismene. DeFi er fortsatt relativt ungt, mindre enn et tiår gammelt, og ethvert stort problem kan sette bransjen betydelig tilbake. Vi er nær ved å bygge trygg og sikker DeFi, og vi må beskytte brukerne. Håper dette er en god læring om hvordan du kan bygge bedre DeFi. Bare bruk Aave.